For du er aldri ferdig!

Det er noe de fleste frilansere har til felles: fri er det som kommer til slutt, hvis det er noe tid igjen. En gang arbeidsoppgavene er unna. Litt av og til. Kanskje.

Det funker ikke. Og jo lenger du holder på sånn, jo mer merker du at det ikke funker.

Det er noe en venn av Christina sier, og det sitter: nei er et ja i forkledning. Det betyr ikke at du kan forvente å få ja av alle, alltid. Men det betyr at et nei ikke nødvendigvis er svaret – det er kanskje bare den første runden.

Fordi det finnes nesten alltid en annen vei.

Frilanslivet-podkasten fikk 18 avslag på tilskudd i løpet av 2024. Og i 2025 hadde Hanna 17 avslag på andre tilskudds-søknader. Det sier noe om hvor mye vi søker – og hvor vilkårlig tilskudds-verden er. Men det sier også noe om at avslag er en helt vanlig og forventet del av frilanslivet, ikke et tegn på at noe er galt.

Avslag er jævlig. Det er dritt. Det er tøft. Og det er lov å si det.

Det finnes to typer skummelt. Den ene er den der kroppen skriker fra – vondt i magen, alt i deg sier trekk deg unna, dette er feil. Den typen skummelt er viktig å lytte til.

Og så er det den andre. Den med kriblinga. Litt nervøsitet. En spennende mulighet du ikke er helt sikker på om du får til. Men du er giret. Du vil egentlig veldig gjerne. Det er den typen skummelt vi vil du skal si ja til.

Det er en ting å vite at man bør sette grenser. Det er noe helt annet å faktisk gjøre det – særlig når du akkurat har kjempet deg frem til det stedet du alltid har drømt om å nå.

Du vet hva det er. Det prosjektet du egentlig brenner for. Boken du snart skal begynne på. Søknaden du skulle ha sendt fra i vår. Det skriveprosjektet, det kunstprosjektet, det der som faktisk betyr noe – og som likevel havner bakerst, dag etter dag, fordi det ikke akkurat haster.

Hanna ble spurt om å spille en konsert. Fersk musiker. Ingen anelse om hva man egentlig tok. Og så fikk hun spørsmålet på telefon: hva skal du ha?

Hanna jobbet mye. Var ettertraktet som frilanser. Fikk masse muligheter. Men tjente likevel skikkelig dårlig.

Frilanslivet hadde ikke eksistert om vi hadde holdt alt vi vet tett til brystet. Vi tror genuint på at du får det bedre, vi får det bedre og verden blir et bedre sted – av at vi heier på hverandre, deler erfaringer og ser på hverandre som potensielle samarbeidspartnere heller enn trusler.

Men det er ikke alltid lett.

For jo, det er kjedelig. Men det er også noe av det viktigste du gjør for frilanslivet ditt – og det er langt mindre skummelt enn du kanskje tror.

For mange av oss er e-post et sted ting samler seg. Mailer vi har sett på men ikke svart. Mailer vi har tenkt å svare på. Mailer vi ikke helt vet hva vi skal gjøre med. Og midt oppi det hele: viktige beskjeder, tidssensitive forespørsler og ting vi faktisk trenger å handle på.

Du sitter der og venter på at det skal føles riktig. At du skal ha lyst. At du skal være i modus. At motivasjonen skal dukke opp og gi deg et vennlig klapp på skulderen og si: nå er det på tide.

Du blir syk. Noen rundt deg blir syke. En global pandemi. Et brudd. En baby som ikke sover. En pappa som dør.

Livet bryr seg ikke om deadlines

Du vet følelsen. Du er midt i noe, og plutselig: å, jeg må huske å sende den e-posten. Og så prøver du å holde det i hodet mens du fullfører det du holdt på med. Og så glemmer du det.

Det er ikke fordi du er uorganisert eller slapp. Det er fordi hjernen din ikke er bygget for det.

Vi hører det igjen og igjen fra frilansere og utøvere: savnet etter tid til det skapende. Tid til å skrive, male, lage. Og den vanligste forklaringen er at det ikke er nok timer i døgnet.

Du vet hva du kan. Men sitter du og venter på at noen skal ringe og tilby deg akkurat det oppdraget du drømmer om – uten at du egentlig har fortalt noen hva du vil?

Ordet "nettverksbygging" får mange til å få lyst til å gå hjem og lese bok. Det høres ut som noe du bør gjøre, men ikke egentlig har lyst til. Noe strukturert og litt jålete, med champagne og small talk om hvem du kjenner.

Men hva om du bytter ut hele tankegangen?

Som frilanser bærer du mange hatter. Du er utøver, markedsfører, økonomisjef, regnskapsfører og HR-ansvarlig – alt på én gang. Det er lett å bli overveldet. Og når alt føles for stort, er det fort gjort å ikke begynne i det hele tatt.